Barnas Håp

Luke Jongwe Madala er vår representant og ansatt for å drive opplæring av grønnsaksprosjektet vårt. Her kommer hans historie skrevet av ham selv.

Jeg er Luke Jongwe, født i Zimbabwe. Min far var malawier, men dro til Zimbabwe da han var 16 år gammel. Jeg gikk på skole med mål om å fullføre det 4. nivået, men da jeg var på nivå 2, sa min far at han ikke hadde råd til å fortsette å betale for utdannelsen min. Jeg fant derfor ut at jeg måtte finne et sted der jeg både kunne jobbe og gå på skole. I Zimbabwe er det vanlig med faglæringssenter (Nyahode), så jeg fant en skole og søkte og fikk plass der. I løpet av én helg skulle jeg ha lært meg jobben. Jobben var ikke så enkel. Jeg skulle kutte trær, brenne store steiner og så knuse dem ved å bruke hammer. Dette for å lage et plant område på bakken som fundamentet til en bygning skulle settes opp. Ved slutten av terminen beregnet rektor arbeidsdagene mine og trakk fra kostnadene for skolepenger fra lønnen min, og resten måtte jeg bruke på å kjøpe uniform og sko. De siste tre skoleårene levde jeg på tørre grønnsaker som moren min måtte sende meg via buss hver måned. Men i løpet av årene på skolen lærte jeg mye om matlaging, jordbruk og husdyrhold.

Etter å ha fullført skolegangen min, fikk jeg jobb på en «lodge» (Mawenji lodge) i Chimanimani. På grunn av politiske uenigheter og bråk i Zimbabwe, ble hele lodgen en dag plyndret og brent av opprørere. Alle mine eiendeler ble brent til aske, inkludert mine sertifikater fra skolen som jeg hadde jobbet så hardt for å få. Igjen ble jeg arbeidsløs. Jeg forsøkte derfor å reise tilbake til landsbyen min for å få arbeid. Det viste seg at høvdingen i landsbyen jobbet for opposisjonen, og de ville ikke ta imot meg. Jeg ble banket opp, og for andre gang brente de alle eiendelene mine og huset mitt og igjen stod jeg på bar bakke, bortsett fra arrene og klærne jeg hadde på meg.

Jeg dro deretter til Mama Elizabeth som var i byen som flyktning. Hun hjalp meg å behandle sårene mine privat fordi jeg ikke turte å dra til sykehuset. Etter at sårene hadde blitt behandlet og grodd, bestemte vi oss for å dra til Sør –Afrika. Vi tenkte at dette var kunne være en måte for oss å komme oss ut av Zimbabwe. Vi begynte å jobbe med sprøyting av uønskede trær og planter på gårder i området som kontrakten vår omfattet. Det var slik jeg møtte Lynnette og Bertus. Vi begynte etter hvert å snakke mer og mer sammen, blant annet om verdien av ærlighet, tillit og hardt arbeidet. Det ble våre tre kjerneverdier. De tilbød meg en jobb som jeg godtok med hele mitt hjerte. De fortalte om at de slet med å ikke ha pålitelige arbeidere. Jeg reiste derfor til Zimbabwe og hentet noen pålitelige ​​gutter som vi fungerte veldig bra sammen med. Min kone Mama Elizabeth jobbet som hushjelp, og jeg var en operatør og overvåket arbeidet når det var mye jobb.

En dag ble en gård i nabolaget angrepet av ranere. Fra den dagen ønsket ikke Lynnette lenger å bli i Sør-Afrika. De begynte å lete etter et sted å reise til for å bosette seg. Vi ble enige om at heller ikke jeg og min kone ønsket å bli igjen i Sør-Afrika fordi vi hadde vært sammen så lenge i gode og dårlige tider. Vi bodde allerede sammen som en familie og fungerte veldig godt sammen.

Vi reiste til Malawi sammen med dem på grunn av lojalitet og tillit. Lynnettes død var veldig smertefull for meg. Hun var en morsfigur for meg, og vi ønsket å ha et godt og enkelt liv. Vi lovet hverandre å være sammen i gode og dårlige situasjoner, og det løftet ønsker jeg å holde.

Hilsen Madala

Madala er vår viktigste støttespiller. De bidragene vi får inn gjør det mulig for oss å gi lønn til ham samt penger til frø og gjødsel. Sammen med afrikansk sol og brønnvann blir disse små midlene til store mirakler.