Kategori: Artikler

Luke Jongwe Madala er vår representant og ansatt for å drive opplæring av grønnsaksprosjektet vårt. Her kommer hans historie skrevet av ham selv.

Jeg er Luke Jongwe, født i Zimbabwe. Min far var malawier, men dro til Zimbabwe da han var 16 år gammel. Jeg gikk på skole med mål om å fullføre det 4. nivået, men da jeg var på nivå 2, sa min far at han ikke hadde råd til å fortsette å betale for utdannelsen min. Jeg fant derfor ut at jeg måtte finne et sted der jeg både kunne jobbe og gå på skole. I Zimbabwe er det vanlig med faglæringssenter (Nyahode), så jeg fant en skole og søkte og fikk plass der. I løpet av én helg skulle jeg ha lært meg jobben. Jobben var ikke så enkel. Jeg skulle kutte trær, brenne store steiner og så knuse dem ved å bruke hammer. Dette for å lage et plant område på bakken som fundamentet til en bygning skulle settes opp. Ved slutten av terminen beregnet rektor arbeidsdagene mine og trakk fra kostnadene for skolepenger fra lønnen min, og resten måtte jeg bruke på å kjøpe uniform og sko. De siste tre skoleårene levde jeg på tørre grønnsaker som moren min måtte sende meg via buss hver måned. Men i løpet av årene på skolen lærte jeg mye om matlaging, jordbruk og husdyrhold.

Etter å ha fullført skolegangen min, fikk jeg jobb på en «lodge» (Mawenji lodge) i Chimanimani. På grunn av politiske uenigheter og bråk i Zimbabwe, ble hele lodgen en dag plyndret og brent av opprørere. Alle mine eiendeler ble brent til aske, inkludert mine sertifikater fra skolen som jeg hadde jobbet så hardt for å få. Igjen ble jeg arbeidsløs. Jeg forsøkte derfor å reise tilbake til landsbyen min for å få arbeid. Det viste seg at høvdingen i landsbyen jobbet for opposisjonen, og de ville ikke ta imot meg. Jeg ble banket opp, og for andre gang brente de alle eiendelene mine og huset mitt og igjen stod jeg på bar bakke, bortsett fra arrene og klærne jeg hadde på meg.

Jeg dro deretter til Mama Elizabeth som var i byen som flyktning. Hun hjalp meg å behandle sårene mine privat fordi jeg ikke turte å dra til sykehuset. Etter at sårene hadde blitt behandlet og grodd, bestemte vi oss for å dra til Sør –Afrika. Vi tenkte at dette var kunne være en måte for oss å komme oss ut av Zimbabwe. Vi begynte å jobbe med sprøyting av uønskede trær og planter på gårder i området som kontrakten vår omfattet. Det var slik jeg møtte Lynnette og Bertus. Vi begynte etter hvert å snakke mer og mer sammen, blant annet om verdien av ærlighet, tillit og hardt arbeidet. Det ble våre tre kjerneverdier. De tilbød meg en jobb som jeg godtok med hele mitt hjerte. De fortalte om at de slet med å ikke ha pålitelige arbeidere. Jeg reiste derfor til Zimbabwe og hentet noen pålitelige ​​gutter som vi fungerte veldig bra sammen med. Min kone Mama Elizabeth jobbet som hushjelp, og jeg var en operatør og overvåket arbeidet når det var mye jobb.

En dag ble en gård i nabolaget angrepet av ranere. Fra den dagen ønsket ikke Lynnette lenger å bli i Sør-Afrika. De begynte å lete etter et sted å reise til for å bosette seg. Vi ble enige om at heller ikke jeg og min kone ønsket å bli igjen i Sør-Afrika fordi vi hadde vært sammen så lenge i gode og dårlige tider. Vi bodde allerede sammen som en familie og fungerte veldig godt sammen.

• 

• 

Vi reiste til Malawi sammen med dem på grunn av lojalitet og tillit. Lynnettes død var veldig smertefull for meg. Hun var en morsfigur for meg, og vi ønsket å ha et godt og enkelt liv. Vi lovet hverandre å være sammen i gode og dårlige situasjoner, og det løftet ønsker jeg å holde.

Hilsen Madala

Madala er vår viktigste støttespiller. De bidragene vi får inn gjør det mulig for oss å gi lønn til ham samt penger til frø og gjødsel. Sammen med afrikansk sol og brønnvann blir disse små midlene til store mirakler.

 

Per-Edvin og Øystein besøkte familiene våre i Malawi i mai. Da hadde familiene fått høstet de første søtpotetene. Noen avlinger hadde klart seg veldig bra, mens andre familier hadde ikke vært like heldige med første forsøk av søtpotetdyrking.

Irene, som jobber for Barnas Håp lokalt, hjalp til å arrangere et allmøte for alle fostermødrene der de kunne utveksle kunnskap og erfaringer av første sesong med søtpotet. Målet er at familiene kan lære av hverandre, og familiene oppfordres også til å gi bort sunne spirer til familier som sliter med dyrkingen.

Familiene som trenger et nytt forsøk på søtpotetdyrkingen får i høst nye spirer som de kan plante når sesongen kommer i desember/januar.

Nød – nok en gang

Atter en gang viser det seg at våre venner i Malawi er sårbare i forhold til dårlig vær og klima-endringer. Siste år var det tørke som ødela avlingene. I år gjør alt regnet at kassawaen råtner i bakken.

For at våre familier ikke skal sulte i hjel har vi derfor i all hast kjøpt 25 tonn med mais. Det var viktig å få gjort dette mens prisene ennå var gode. Vi har også supplert med ett tonn soya, da vi har fått melding om at mange av barna er underernærte. Til sammen sikrer dette at våre 52 familier med over 300 personer kan overleve gjennom vinteren – med knapp margin.

Bedre føre var

Vi håper og ber om at neste års avling kan gi et nødvendig levebrød. For å unngå at de skal være så sårbare med hensyn på kassawa vil vi gi også noe støtte til såkorn og søtpoteter. Sammen med våre lokale medarbeidere Sydney og Irene holder vi også på å lage et undervisningsopplegg for å sikre oss at dette blir dyrket bedre.

Ingen gratis måltider

75.000,- kostet det oss å berge liv denne gang. Det var viktig å handle raskt for å få maten i hus før svartebørsen driver prisene i været. Samtidig betyr kjøpet at kassa vår er mager, og vi må kanskje spare på husbygging eller skolepenger.

Har du lyst til å bidra til å hjelpe familiene våre gjennom denne krisen vil det være til stor hjelp for vårt arbeide. En sekk mais koster ca 125 kroner. 10 sekker er nok til å berge en familie gjennom vinteren.

Vi kan gi den en flott sydentur og et meningsfylt liv.

Mens vi snakker om frivillig mobilfri skole i Norge har de et ufrivillig mobilfritt samfunn i Malawi. Du kan gå dagesvis i landsbyene uten å se en eneste telefon. Dette bildet av en gammel Nokia et sjeldent syn.

De familiene vi har ansvar for bor spredt og har bare føttene som fremkomst- og kommunikasjons-middel. Det vil derfor være til stor hjelp for både dem og våre lokale ansatte om vi kunne hjelpe dem med mobiltelefon.

Vi er med andre ord på jakt etter brukte telefoner til de 52 familiene som vi har ansvar for. Det er ikke nødvendigvis siste modell av smarttelefoner som trengs. Det viktigste er at de har batterier som virker og gjerne USB lader – da det finnes lite strøm i området.

Om du ikke vil sende i posten kan vi ta i mot på Molev, Hamar, Sandvika eller Tønsberg. Bare ta kontakt så får du en avtale. Vi regner med å sende nedover et parti i midten av oktober.

Per-Edvin Blystad
post@barnashap.no
996 97 707

Dag Atle Tangen
dag.atle.tanen@vianova.no
913 39 384

Det ble ikke spart på kakene da vi hadde besøk av tidligere ambassadør i Malawi Asbjørn Eidhammer. Det ble et minnerikt og lærerikt møte.

Asbjørn Eidhammer er en erfaren diplomat. Han var norsk ambassadør i Lilongwe 1999-2004, avdelingsdirektør i Utenriksdepartementet 2004-11 og ambassadør i Lilongwe 2011-14. Seniorrådgiver i Utenriksdepartementet 2014-15 før han pensjonerte seg. Han har skrevet bøkene Malawi 2007 og Afrikas Tid 2012. Begge bøkene anbefales på det varmeste for den som vil vite mer om hvorfor Afrika og Malawi ikke kommker seg lenger enn de gjør – til tross for hyggelige mennesker, mange naturressurser og milliarder av bistandsmidler.

Vi inviterte Asbjhørn Eidhammer til et av våre møter, og han tok turen fra Oslo ens ærende. Det ble et meget lærerikt styremøte. Av de tingen vi plukket opp var:

• Noen organisasjoner har fått til vesentlig bedre avlinger ved å bruke conservation agriculture. Det går blant annet ut på å dekke jorda med vegetasjon for å bremse uttørkingen.
• Hekseri er en av faktorene som har vært med på å hemme utviklingen i Malawi. Det samme gjelder det sosiale presset som gjør at ingen tør å skille seg ut, f. eks ved å dyrke på en annen og bedre måte.
• Utviklingsfondet i Lilongve kan være en aktuell støttespiller for oss.
• Det er kulturelt betinget at folk tenker kortsiktig nytte fremfor langsiktig investering. Spiser du egghøna di i dag blir du i hvert fall mett, til neste år kan du være død av Aids.
• Det er viktig å få på plass et kontrollsystem, gjerne et lokalt system basert på selvjustis.
• Utdanning er viktig, særlig hos jentene. Selv om det er vanskelig å få jobb vil jenter som har utdannelse greie seg bedre.
• Lærere får normalt jobb.
• Det ble i 1990 opprettet egen utdannelse for leger i Malawi. Disse får jobb.
• Det er et interessant norsk prosjekt i Nkota kota i regi av Fredskorpset og finansiert fra Florø.
• Solcelleprosjekt vårt (150 lykter til familienene våre) kan få støtte via klimafondet.
• Transportkostnadene dreper initiativ i Malawi (40 % av vareprisen er tranportutgifter mot 20% i naboland)
• World food progmram kan være en aktuell samarbeidspartner.
• Det er to typer helsevesen, det offentlige (60%) og kirkene sitt. Medisinforsyning er uansett et problem.
• Det kan være smart å stikke innom ambassaden en gang vi er på de kanter.

Fra venstre mot høyre:
Per Edvin Blystad, Jon-Ivar Solberg, Dag Atle Tangen, Asbjørn Eidhammer, Svein Kjærstad, Øystein Moskvil, Lars Blystad.

Det er ikke akkurat mye penger på bok i Barnas Håp. Som følge av tørken har vi allikevel for først gang sett oss nødt til å gi et lite kost-tilskudd til våre 52 familier. Vi fant det mest hensiktsmessig å kjøpe mais og dele ut.

Samtidig som det blir mangel på mais går også prisene opp. Matmangelen forsterkes ytterligere ved at spekulanter kjøper opp av det lille som er, for å selge dyrt senere.

Det har imidlertid lykkes oss å få tak i nok mais til at våre familier greier seg fram til de kan begynne å høste i mai. 5 tonn mais er delt ut. De neste 10 tonnene vil bli delt ut i slutten av mars. Operasjonen kostet oss 62.000 kr, men vi regner allikevel med at vi får inn nok penger i løpet av året til at ingen andre aktiviteter må lide (husbygging og skolepenger).

 

En av lastebilene som kom med mais til våre 52 familier

 

Maten er delt ut og skal nå bæres flere kilometer

 

Hva skal man med stasjonsvogn når man har sykkel ?

 

Ireen Nkata deler ut til fru Chirwa fra Matete. Ireen er vår en suverene ressursperson, som både har orden i regnskapet og dessuten kjenner alle mottagerne (ca 350) ved navn.

Det er hungersnød I Malawi. Vi prøver å følge opp dette med å kjøpe mat til våre familier. Det er imidlertid ikke lett i et marked hvor myndighetene ikke gjør mye og prisene stiger voldsomt på grunn av matmangel og spekulanter som kjøper opp for senere å selge dyrt til de som fremdeles har råd. Her kommer en situasjonsrapport fra vår medarbeider Sydney i Malawi:

Dear Friends
Yesterday I took these photos at our maize selling point at Kande, so as to give you a picture of what the situation is like, regarding the food shortage. A government vehicle had come and left 200 bags of maize for sale at the maize selling point. Kande and the areas around has a population of 24,000 people. So, many people came to buy the maize. There was a big commotion and fighting, with everyone waiting to buy the maize. It was sad to see helpless women carrying children at their backs, with other children waiting for food at holme. So sad! Thank for your concern in this situation for our children.
Sydney

 

Oppdatering: 27.02

Receive picture of one of the trucks which brought maize yesterday. Maize distribution will be on Monday and the foster parents will collect the maize at Sigvart’s container.

En av de største forskjellene mellom Norge og Malawi er lyset, eller mangel på sådan i Malawi.

I Norge tenner vi hus- og gatelys så vi kan ses fra månen. I Malawi kan man gå gjennom en hel landsby på flere hundre mennesker uten å se en annet enn ett og annet kjøkkenbål. Befolkningen har ikke råd til så mye som et stearinlys, og ute på landsbygda er elektrisitet forbeholdt noen få utvalgte steder. Dette medfører mange ulemper for befolkningen.

– Ungene får ikke gjort lekser etter at det er mørkt. – Det er vanskelig å finne fram i husene, som ofte har et minimum av vinduer. – Rotter og mus får fritt spillerom. – Selv om Malawi er et forholdsvis trygt land skjer av og til stygge ting om natten. Dette går særlig ut over jentene.

Dette har vi i Barnas Håp tatt mål av oss å gjøre noe med. Vi kommer til å bestille enkle og robuste ledlykter av typen Sun Turtle til våre familier. Lampen er bare 15cm stor, men den gjør jobben. Fem timers lading gir fem timers leselys eller ett døgn oppholdslys. Målet er to lamper til hver av våre 53 familier. Det koster så lite, men vil bety en enorm forskjell.

Lampene koster normalt 200 kr/stk, men vi har forhandlet oss fram til å kjøpe disse direkte fra importøren til 125 kr/stk. Ta gjerne kontakt om du vil være med å sponse en eller flere lamper.

Langt unna profilerte klima-møter, lever folk i Malawi midt i et klima-mareritt. Landet har i 2015 blitt rammet av den verste flommen i manns minne, av sterk tørke og ved årsskiftet av uvær. Åtti prosent av innbyggerne er småbønder og for dem er dette et spørsmål om liv eller død. Mer om tørken kan du se på dette innslaget på NRK.

Også for *våre* familier har dette fått konsekvenser. Slik så huset til Vanessa Kondowe ut etter stormens herjinger ved årsskiftet:

Takket være gode givere har vi heldigvis mulighet til å hjelpe familien på ti med et nytt hjem. De vil få reparert huset så snart vi har fått inn tilbud på arbeidene. Det nye huset vil bli mye mer solid enn det gamle. I mellomtiden har de søkt ly hos snille slektninger.